Mobiltelefonen min har vært en trofast sengepartner i lang tid, men bare mellom oss: vi har et «det er komplisert»-forhold. Den stjeler riktignok ikke bambusdynetrekket mitt eller sikler på puten min, men den holder det blå lyset på mens jeg ligger våken og klamrer meg til den langt forbi leggetiden min, med øynene på vidt gap som en jente i et Margaret Keane-maleri.
Jeg ønsket desperat å høste de mange fordelene søvn gir meg (stressreduksjon, humør- og immunforsterkning, styrket hjertehelse, for å nevne noen). I stedet var hjernen min konstant overstimulert av å svare på meldinger som godt kunne vente til neste dag, feste balkongideer til nettbaserte inspirasjonstavler, eller falle ned i et kaninhull av TikTok-skjønnhetstriks.
Da jeg begynte å duppe av ved skrivebordet midt i Zoom-møter på dagtid, visste jeg at jeg måtte gjøre noen endringer i livet mitt. For å skape en sunn morgen- og kveldsrutine som kunne gi meg det umulige oppdraget - 7 timer med herlig hvile - måtte jeg gi slipp på å sove med en smarttelefon. Det første steget var å sette min lit til en vekkerklokke designet for å hjelpe meg med å velge ro fremfor kaos og støy. Her er hva som skjedde da jeg gjorde soverommet mitt til en teknologifri sone i en uke.
Du vet den følelsen leggetiden gir de første kveldene etter et brudd? Følelsen av fravær og usikkerhet, som gradvis erstattes av lettelse og en følelse av å komme i kontakt med egne behov? Slik følte jeg meg omtrent uten mobiltelefonen i sengen. Først, da jeg bevisst lukket øynene og sendte en beskjed til den tenkende delen av hjernen min om at det var jeg som bestemte når vi skulle hvile, begynte hjernen min å få panikk. Uten alle distraksjonene var det stille, kanskje litt for stille for den første natten uten teknologi. Kan jeg feste innredningsinspirasjon til hjernen min? Hva om jeg ikke har noe sted å skrive ned en genial idé eller oppgave jeg akkurat kom på? Hvem sender meg meldinger nå?
Loftie holder ting enkelt, men det er en smart liten klokke. Den skjønte at jeg ikke kunne sovne til lyden av total stillhet på dagen. Jeg bla gjennom de innebygde ambiente lydene, tenkte på hvor avslappet jeg føler meg i naturen, og valgte «Distant Valley». Lydbildet minnet meg om turene mine til Costa Rica, der jeg lyttet til de underlig beroligende lydene av en hakkespett som trommet, akkompagnert av en symfoni av kvitrende fugler. Kanskje det å ikke ha noe å gjøre eller se på var som en gratis ferie. Den engstelige følelsen av ikke å kunne sjekke e-postene mine forsvant, og jeg sovnet uten å ta med meg dagen inn i søvnen.
Om morgenen lokket det topunkts alarmsystemet meg tilbake til verden slik et omsorgsfullt menneske ville gjort det, rolig og mildt. Jeg skrev dagbok, mediterte og laget en takknemlighetsliste - praksiser jeg har hatt i årevis, men som nesten alltid ble avbrutt av at telefonen pep.
På dag fire bestemte jeg meg for å legge dagboksskriving og en kveldsmeditasjon til kveldsrutinen min. Uten sin medskyldige lærte den travle hjernen min å roe seg ned og bare være til stede. Jeg la en liten notatbok på nattbordet i tilfelle en tanke dukket opp som jeg trengte å skrive ned. Med bare papirsider og en penn, skrev jeg mer enn bare én tanke. Jeg fritekstskrev uten å bli distrahert av apper som lokket meg til å engasjere meg i dem.
Om morgenen våknet jeg ikke lenger med følelsen av en elefant på brystet. Gjøremålslisten min var bokstavelig talt ute av syne, ute av sinn. Uten den hektiske og engstelige energien som en gang kastet meg ut av sengen, gled jeg inn i en morgenmeditasjon uten å stresse over dagen som lå foran meg. Jeg lot meg ikke lenger oppsluke av andres behov, og jeg viste opp for meg selv først, før jeg tok meg av resten av verden.
I Healing Darkness for Sleep, en veiledet meditasjon, sier fortelleren Jennifer Piercy: «Vi lever i en tid preget av søppellys, overstimulering, angst og betennelse; våre følsomme biorytmer er bokstavelig talt hjernevasket til å tro at vi alltid bør være våkne, og at det ikke er trygt å hvile.» Jeg tenkte på alle behandlingene og produktene jeg investerer i for helsen min, men hadde aldri tenkt på å investere i søvnens helbredende fordeler. Uten mobiltelefonen kunne jeg koble meg bort fra den tenkende verdenen og få tilgang til underbevisste tanker, eller bare stillheten av ingenting i det hele tatt. Begge deler er enormt verdifulle for min fysiske helse, mentale velvære, og hvordan jeg behandler meg selv og møter verden.
Jeg sov ikke bare bedre - jeg fikk også gaven av tid, ro og fred. Da jeg hentet frem mobiltelefonen min om morgenen og bla gjennom varslene, så jeg at jeg ikke hadde gått glipp av så mye. Men jeg ble bevisst på hvor mye jeg faktisk hadde gått glipp av ved å sovne tilkoblet verden, i stedet for meg selv.
